Dette "Bond-eventyret" startet for et par år siden da fire unge, klassisk utdannede og utvilsomt talentfulle unge damer fra Australia og Storbritannia signerte en kontrakt for utgivelse av fem album hos Decca. Det første; Born, ble en salgsmessig knallsuksess over hele verden med totalt to millioner solgte eksemplarer. Det toppet først britiske hitlister for klassisk musikk, men ble ekskludert derfra fordi musikken rett og slett ikke var klassisk nok.

De fire Bond-pikene danner instrumentmessig en klassisk strykekvartett med to fioliner, en bratsj og en cello. Men det er ikke mye akustisk over lydbildet på Shine. Tvert imot; her regjerer et absolutt moderne syntetisk lyduttrykk slik at det er umulig å bedømme om jentene faktisk kan spille på de ærverdige, gamle strengeinstrumentene sine. Uansett; de kan nok spille fletta av en og annen ren klassisk utøver, hva vet jeg. Men det er ikke det som er det avgjørende her. Dette handler faktisk, tross glitter, fjas og skrikende kommers, om en ganske fascinerende utgivelse med kvalitetsmusikk som går utenom alle kjente og ukjente kategorier eller båser om du vil.

Jentene har samarbeidet med fem forskjellige produsenter denne gangen og har også selv hatt mer innflytelse her enn på den forrige utgivelsen. De har blandet arabisk, asiatisk og irsk atmosfære med klassiske perler som Adagio (Albinoni) og Prins Igor (Borodin). I tillegg har de med en meget spennende versjon av Led Zeppelins klassiker Kashmir.

Spennende lyttemusikk dette faktisk! Musikken holder seg godt og lodder langt dypere enn den glorete fasaden av Bond-kommers skulle tilsi.