Staffan Hellstrand har gitt ut tre skiver med bandet SH!, rundt regna ti soloskiver, og noen samlinger av ulikt slag. Født i 1956, i Nyköping, men spiller på mange måter musikk som en jypling fra Stockholm eller Göteborg.

Musikken minner en god del om Magnus Carlson eller Håkan Hellström, ganske tidløs rock'n'roll med gode tekster og fengende melodier. Både stemmebruk, melodier og tekster minner om de to tidligere nevnte, uten at han på noen som helst måte plagierer dem. Litt Lundell kan man også ane innimellom.

Fra første låt er stemningen satt, og man blir revet med av fortellerstilen hans. Teksten er klassiske, ikke bare til å være rocketekster, men også i et videre perspektiv. De blir som små noveller. Refrengene og melodiene er svært tidløse, nesten på grensen til det skremmende. De vekker nynnbare assosiasjoner allerede etter at man har hørt på dem en gang.

Plata sitter godt fra første gjennomhøring, men den vokser seg bedre og bedre jo mer man hører på den. Muligens er dette musikk man ikke bør høre for lenge om gangen - da vil den muligens gjøre at man går litt lei. Samtidig er det veldig vanskelig å la være.

Musikken er fremført med samme energien man finner igjen hos for eksempel Imperiet, og til tross for at det stort sett bare er Staffan selv, og Charlie Storm som fremfører musikken. De har riktignok med seg en og annen harpist, korist eller gitarist på et par av låtene - men grunnstammen består av Storm og Hellstrand.

En god plate, som selv om det er tidlig, havner på lista over høstens beste skiver. Så gjenstår det bare å se hvor lang den lista blir til slutt.