Hammerfall er et av de banda som absolutt må ta skylda for at den tradisjonelle metallen har hatt et oppsving de siste åra. Da bandet slapp sitt første album, ga de oss alle en påminnelse om hvordan virkelig, tradisjonell metall låter. Den suksessen de har hatt i kjølvannet av dette er bare med på å understreke hvilket stort hull i markedet de klarte å dekke.

Etter å ha blitt mektig imponert av bandets debutskive, "Glory to the Brave", blei jeg litt skuffa over oppfølgeren "Legacy of Kings". Den var ok den også lissom, men jeg følte på en måte at dette var en ren gjentakelse av debuten. Hammerfalls tredje album, "Renegade" blei jeg ikke imponert over i det hele tatt. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det gjorde bare aldri noe inntrykk på meg, selv om jeg har det både på svart og blå vinyl. Veldig spent var jeg derfor ikke på hva bandet kunne finne på denne gangen, men nå som jeg har fått sniklyttet til fire av låtene på albumet, begynner jeg å få tilbake troen på bandet igjen.

Smakebiten inneholder tre metallspor, samt den obligatoriske balladen. Både "Riders of the Storm" og "Hearts on Fire" synes jeg er standard Hammerfall låter, gode, men ikke noe som virkelig fanger min oppmerksomhet. Tittelsporet "Crimson Thunder" er derimot ei knallåt, som minner meg på at dette bandet faktisk er kapable til å skape genial episk metall. Balladen "Dreams Come True", er også av trivelig kvalitet, selv om den ikke kommer til å endre verden på noen som helst måte.

Anbefaling: Liker du Hammerfall fra før av, blir du neppe skuffa når du hører dette. Liker du vanligvis tradisjonell metall, men har slengt deg på den siste bølga; "Nå hater vi Hammerfall fordi de selger skiver" - trenden, kan du heller spare spenna til nytt naglebelte.