Pianisten Bill Evans er en gammel coverlåt-yndling blant jazztolkere. Sangerinnen Hilde Hefte leverer her en fin og mild sangbok, backet av norske veteraner.

Bill Evans var i sin tid en fantastisk pianist i det mer tradisjonelle, milde hjørnet av jazzen. Hans harmoniske og tekniske krumspring har hatt en innflytelse lik få tangentspillere, men hans komponerte katalog av melodiøse perler skal heller ikke forbigås. Her er flere du sikkert kjenner; "Waltz For Debbie", "My Bells" og "Blue In Green", melankolske og slitesterke perler, lyriske og skreddersydde for den tidligere visesangeren Hilde Hefte, som her nynner seg gjennom femtifem minutter sammen med bla.a. Egil Kapstad (piano), Bjørn Alterhaug (bass), og pene partier fra Cikada String Quartet.

Og selvfølgelig låter det vakkert og samspilt og coolt og til tider glimrende. Men like selvfølgelig blir det intetsigende og muzak-aktig i det lange løp, særlig når det sulles og tværes for mye på tradjazz-formler som originalene legger opp til. Slike innvendinger må jo komme mot plater som denne, hvor tolkninger og håndverk er i orden, men "det lille ekstra" mangler. Nå er faktisk dette lille ekstra tilstede flere steder på Playsong, for eksempel når Hefte og Kapstad spiller parallelle melodier, og viser hvor intrikat det kan være å gi seg i kast med en harmoniens mester som Evans. Cikadas stryker-arrangementer er jo også ganske orginale, men her finner jeg ikke så mye spennende som jeg hadde håpet; det holder én runde, før man begynner å tenke på andre ting.

En typisk Hot Club-utgivelse, på godt og vondt. Jeg tenker vi sier at Bill Evans og Hilde Hefte er vinnerne her.