Uventet!!!!!! Eller, forsåvidt ikke uventet heller, siden jeg ikke hadde noen forventninger til dette fargestønnende, ubeskrevne plate-bladet. Helena er fra Spania, og har laget en ganske/veldig bra (og typisk sydvest-europeisk) popreise-plate, hvor finheten aldri blir påtagelig, og penheten stortsett vokser på den riktige siden av gjerdet (der hvor gresset er grønnest...).

Det som er så fint med denne platen, er at de fleste tekstene er på fransk eller spansk, slik at man (jeg) mesteparten av tiden ikke skjønner alt som synges - dermed utgjør vokalen et skurrende "ekstrainstrument", som ligger nærmere Serge Gainsbourgs syrlige (og søte og salte) fremmedpop enn f.eks. Gypsy Kings´ "romantikk og varme kropper"-eksotisme. Musikk-basisen for Helena og vispende band ligger i den moderne, europeiske bossa nova-musikken, særlig de med spanske tekster (skrevet av henne selv, etternavnet er tross alt Noguerra). Musikerne er perfeksjonistiske og studio-flinke, men så lenge låtene holder dem nede på chill out-platået.

Den verdenskjente cafémakeren Bertrand Burgalat bidrar med vibrafon på en låt, eller er det vel verdt å få med seg at den franske popartisten Katerine (fornavnet Philippe - tror det er han, i alle fall) har skrevet samtlige melodier og produsert hele albumet.

Moderne bossa, altså. Og Gainsbourg-pop (for den som vet hva det er...), mild café-funk (ganske mye smakfullere enn D´Sound, etter hva jeg kan skjønne), "the bright side of acid jazz", feminin elektronikk, pinglete wah-wah og "riktig" mykorgelbruk. Melodiene er som oftest så søte og blinkende at man tror man har kunnet dem hele livet etter å ha hørt dem hele livet. Når alt det fine og tilbakeholdne klarer å kombinere seg selv med hverandre, og la musikerne danse oppå, får vi supersanger som "Ceú Azulou", "Vem Aqui" og den småklossete "Baby Butterfly". Og når avslutteren "Tout Commence" plutselig runder seg selv av som analog 70-talls "alternativ-prog", skjønner man hvilket glitrende sammenglidende album dette er.

Sidenm det er en jente som synger her, så må vi vel skrive litt om hvor fint hun synger, for hun synger ganske fint, "kattemykhet møter inderlig jazz-sårhet og sjarm-eleganse" kunne man kanskje sagt, men stemmen til Helena er uansett ikke så veldig original, heller en smygende, uskyldig komponent som leker og prøver seg frem sammen med en ferdigdesignet combo som gjerne vil det samme som henne, men ikke helt får det til, istedet blir det noe annet.

Denne er det flere som bør høre.