Magna Carta gir seg ikke med "proggen" sin. Leonardo - The Absolute Man er, hold fast, en rock-opera, med handling og konsept lagt omkring livet og geniet til Leonardo Da Vinci - dette er en plate som, ikke på grunn av sin særhet, men på grunn av sin vakuum-irrelevans og pompøsitet, fungerer som totalt meningsløs for de fleste 2001-mennekser.

Men det er ikke fordi den er dårlig - det er den ikke. Eller.......tja, samme det, egentlig. Leonardo er Trent Gardners verk, en rollercoasterride gjennom buestrengspent musikk: Orkestrale tomheter, powerballade-gnikkende dumheter og intense og bergtagende progrock-smartheter. Gardner har produsert og skrevet både musikk og libretto, og spiller keyboard og trombone som leder for en klassisk prog-oppstilling, med "orchestral percussion" og det hele. Operaen består av litt talt og mest sunget dialog, fremført av proffe sangere i klærne til Leonardo og hans venner og familie - en James Labrie som da Vinci, Gardner som Verrochio.

De behandlede omstendigheter rundt Leonardos liv - hans "mystiske" og gudsbenådede talenter - fortjener kanskje den pompen og prakten denne utgivelsen gir ham, hva veit vel jeg. Uansett finner jeg en fakta en del av interesse her, i alle fall hvis jeg lar de verste fordommene falle. Den innledende overturen har et fint tema, men man går fort lei når man ikke har passende visuelle scener å ledsage seg med. Det samme gjelder mye av den øvrige instrumentalmusikken her - vakker og "behagelig", men tom, intetsigende og kjedende. Og ofte ganske fæl også, når gitarene og vokalistene (ingen av dem spesielt "bra", synes jeg) drar på med 80-talls-pompøsiteten sin. Samtidig er det også i slike øyeblikk at musikken kan være god og fengende, hvis man midt oppi all anstrengtheten har greid å lage spenstige hooks og matnyttige taktskifter. Både "Reins Of Tuscan", "Apprentice" og "Mona Lisa" er eksempler på dette, hvor vårt Leonardo-orkester i lysende fraser låter som Yes på sitt beste, og Gardner slenger på en artig jazzpianosolo i Keith Emersons ånd.

"Progressiv musikk" er et farlig barberblad å balansere på, men denne platen bikker også over på den riktige siden. Som pop-plate betraktet er imidlertid dette nokså uinteressant og lite særpreget (samme hva som sies, er både "pop" og "særpreg" ettertraktede idealer for denne musikken). Dét er det som opera også - de interessante bitene med dette historiske (og "mystiske") stoffet blir bare kledd av og syltet ned.

Og dermed er det vel greiere å kalle det "musikal".