Den klassiske "string swing"-jazzen har med årene fått et forbløffende godt fotfeste i Norge. Strengeutøvere som Robert Normann og ikke minst Hot Club De Norvege har bidratt til at "sigøyner-tradisjonen" etter Django Reinhardt og Stephane Grappelli fortsatt ånder, og selv har et åndene publikum (ikke bare i Norge da, vel & merke). Jazzgitarens automatgir har muligens blitt litt vel slitt ut med årene, men her er uansett to nye utgivelser fra vårt eget anerkjente Hot Club Records.

Først ut er Hot Club De Norveges "egen" plate. Jon Larsens løsslupne trio har her fått med fiolinisten Ola Kvernberg og gitaristen Jimmy Rosenberg til å "jamme" seg gjennom 13 låter fra sangboka, signert blant andre Ellington, Gershwin, Milt Jackson og Willie Nelson (!). Den minimale feelingen Hot Club som oftest tilsynegjør gjennom trioformatet (2 gitarer + bass), er byttet med en mer omfattende, lydrik "jamsession med gode venner"-greie. Besetningen varierer; noen ganger bare Rosenberg og Kvernberg, andre ganger er til og med Finn Hauge (fiolin) med i gjengen.

Platen er som oftest ganske koselig - noen ganger veldig fin, noen ganger for flink og uoppfinnsom, og noen ganger bare unødvendig, glatt og sentimental (som i Nelsons "Crazy"). Dessuten er lyden mye bedre enn på Django Reinhardts 30- og 40-talls sessions, og da er selvfølgelig de til enhver tid å foretrekke.

Ola Kvernberg
Ola Kvernbergs soloalbum har en mer tradisjonell jazzbesetning (piano, bass, trommer - litt vokal, ingen gitarer), og kan vel dermed ikke regnes som "string swing".

Fiolinen stryker seg uansett elegant utspiltheter som "The Lady is A Tramp", "Honeysuckle Rose", "All Of Me" og "I Got Rhythm" sammen med bla.a. Egil Kapstad og Håvard Wiik (produsert av Jon Larsen, da), og i (særlig) sine mest utadvendte øyeblikk låter dette svært bra. Både tangenter og bue lister seg ofte litt vel mye på silkeføtter, men så sitt utnytter Ola Kvernberg fiolinens løsslupne egenskaper og er en Sonny Rollins i denne konstellasjonen. Trommeslagerne Terje Gewelt og Håkon Mjåset Johansen har åpenbart sansen for utradisjonelle, vibrerende vendinger.

Ola Kvernberg svinger like bra som Stephane Grappelli eller Jean-Luc Ponty, men tangerer dem bare i kraft av at han er jazzfiolinist. Denne platen svinger også i kvalitet og likegyldihet, men på sitt beste er den som sagt svært bra.

Ingen av disse utgivelsene presenterer på noen måte noe nytt. Når man opplever denn musikken live glemmer man sannsynligvis slike ting, derfor kan nok dét være å foretrekke....